når vi går å førtæll oss sjøl kor mislykka vi e, kor stygg vi e, kor dom vi e, å kor feit vi e.. hadde vi bare vært.. den har vel slått oss alle?  Vi tænke at alle dømme oss i alle retninge, men den værste e jo oss sjøl. vi snakke oss sjøl ner, å laga et bilde av oss sjøl som ikkje eksistere.  dermed så går i i et negativt mønster, å d ene blir negativt, relasjona blir negativt å kanskje hele verden rundt oss rase sammen. det e vi mange som slit me. før min del så ble d kroppen d jikk utover, æ så nokka i speile, som i mine øya va sant, men virkeliheita sa nokka anna. men d resulterte i at æ slutta å et, æ levde på coca light å røyk. æ bynte å å spy opp d æ åt, førr at ingen sku mærke d. æ va ganske fucked up. men jor bare teng værre… jikk fra å være 58kg t å rase ne t 37. å ennu va æ feit, i mine øya. å spiste æ en sjokolade så straffa æ mæ sjøl ganske hardt. d værste av alt va at æ hadde en sønn, æ hadde ikkje energi eller ork t å næstn puste. æ ble innlagt, å va der i ei ti… æ klarte ikkje sett rundt d borde å høre på kor mange kaloria ditt å kaloria datt, før d resulterte bare i at æ ikkje åt. så æ sa t lægen send mæ heim å æ ska bli fresk. før sånn hær kunne æ jo ikkje holde på, æ e trossalt mamma å skal skjærp mæ å vis at æ kan. æ reiste heim, å dagan å uken jikk, fresk bei æ.. men d handla om tanka å teng du sei t dæ sjøl, d e ikkje en lætt vei, men vi kan klare alt vi bære vil. d e knalletøft men vi klare d, man må endre tanke mønster å man må faktisk elske sæ sjøl. å snakke me di rundt dæ, førr e utruli ka fantastiske menneska vi har rundt oss ves vi bare ser.

koffør kan vi ikkje være go å snill me oss sjøl på liklinje som vi e go å snill me andre? du kan hjelpe alle andre rundt dæ å gi å være go å snill, men aldri gløm dæ sjøl, førr DU e like VIKTIG som alle andre. å når du gir andre me glæde å ikkje før at du må, da e du kommet langt.

dreamboard 12

IMG_0394

 

 

May-Liss ❤

Mitt forbilde, mannen i mitt liv min onkel Truls, gikk plutseli bort 24.des 14 på sælveste julaften… kom som et sjokk å klarte ikke reagere før dæm erklærte han dø etter 40 min kl19.40! Min reaksjon va : «den her familien velge nu datoa, e du redd før at vi sku gløm dæ» D va helt uvirkeli, gikk ikke opp før mæ å e ennu på en måte ikje gått opp før mæ. Savne e der å di dagan man tar opp tlf før å ska reng han… men d e vel helt naturli! Han va den som va der i ett å alt, en æ kunne snakke m alt om , ingenting va liksom domt. Men d som va d allar flotteste me han va tryggheta, man kunne være sæ sjøl i alle situasjona, du ble ikkje dømt før du hadde jort en tabbe.. humoristisk, å rar i en positiv forstand. Han fikk mæ alltid t å flir å få mæ i godt humør. Han va en sann glede! Men over t da han døde, så sport æ mæ sjøl… ka d va æ sku lære av d å koffør d sjedde.

Svare va ganske åpenlyst…. TAKKNEMLIGHET over d vi har i livan vårres her å NU. Å forstå at jula handle om at familian møtes å tilbringe tid sammen, å være TILSTEDE. Å d e et vekti BUDSKAP tel åss ALLE 🙏

Men æ e så evig velsigna å takknemlig for å få hatt en så flott person i livet mitt, ville vært egoistisk av mæ å ønska han telbake tel d live han levde, æ vet han har d godt der han e nu, å han e me mæ i hjærte overalt der æ ferdes💗

May-Liss ❤

Fjelle e mitt pusterom, der æ henta energi å ladde batterian. fresk luft, får inspirasjon å en tilstedeværelse i mæ sjøl. føle mæ i ett me moder jord. d å kjenne føttern kordan den træff marka, æ e connecta. æ e jordet, æ føl mæ fri å kan bare være. se på naturn å den nydelie utsikta i d fri. sell om man bruke kroppen så e d et fri sted. du høre vind , du høre fuglan å naturen snakke t dæ på en helt anna måte. Tenk å bare være før ei stund, koble ut alt å bare være. ❤ Det å meditere ute i naturn e å helt Magiskt , før mæ e fjell å natur Energi, å en real boost for power ❤ Har du ikkje tæsta d ut så bør du prøve 🙂IMG_1616

Helt nydelig ❤ IMG_0113May-Liss ❤

Me tanke på at æ sleit me dyp angst å en dyp depresjon, alt va mørkt å trist, d å planlegge i haue før man jor nokka før at d sku gå raskast muli. å den lille energien brukt æ på ongan.. dem e mitt alt, sell kor hardt d har vært, så har æ klart å være ei god mamma førr dem, på den beste måten æ kunne være akkurat der å da. men dem skjønne ikkje alt men prøvde vise dem, å førklare på bæst muli måte, ble anbefalt å vise dem «the black dog». e ikkje lætt å vette kordan man skal fortelle ongan sine å dæm rundt sæ koffør å ka. men etter tima me ei fantastisk dame av en samtale terapeut, så fann vi ut at kanskje yoga kunne hjelpe, ikke d at æ har vært nåkka fan av d.. men kom i kontakt me ei yoga frøken, ho Lise. snakka litt fræm å tbake å fann ut at æ sku prøv, men i denna samtalen, kom d frem at d sku vær et helgekurs på andenes, «calling the northen female spirit» , så va spørsmåle, skal æ eller skal æ ikkje? men så at man kunne bestille reading time før kurse, å d jor æ… å da fikk æ møte ei fantastisk frøken ve navn Elisabeth k, et hærlig væsn, å da timen va over jikk æ heim å tenkt, okei, koffør kom dettan t mæ å ka e d æ skal me d? Elisabeth sa: du kan jo komme å prøve å ves d ikkje går så har du prøvd, å æ skal passe på dæ.. ❤ me alle tankan å følelsan som va i mæ, d va som en skikkeli storm, men æ sku ves dit, å æ for *klapppåskulderntmæsjøl*. men i d æ jikk opp trappa så kjent æ angstn komme krypanes… å pusten gikk fortere… å der satt 20 andre menneska. æ fant mæ et hjørne, aleina, men Elisabeth hadde vess andre plana..haha må flire litt.. ho sku ha mæ på andre sia ho, av ei æ på en måte va «redd» før, eller æ tenkte at kanskje ho dømte mæ, idiotisk? ja æ veit. men i hværtfall, vi delte å hadde healing å meditasjona å goe prata, æ så på hver å ei me nye øya. nokka skjedde i mæ å me mæ, kjente på et enormt sinne, æ ville rett å slætt slå alle ne, vakje i nåkka klæmme humør førr å sei d sånn. men d så Trude D, ho sa t mæ kom æ å du kan gå ut vess du vil. tenkte inni mæ: koffør i svartn sku æ ut? ka d liksom sku hjælpe? vi gikk nu ut, hadde en prat, d va vind ute å bølgan va nu stor, like stor som i mæ. Trude sa t mæ bare skrik alt du klare, æ jor d, NOKKA skjedde, æ sto i ei søyla av lys, å hørt en stemme, æ trudde d va nån rundt mæ sin, men nei den va min, nokka forløste sæ, nokka som hadde logge tongt over mæ, d va plutseli lettere i mæ. d va rett å slett en frihet. tåra, en renselse, en stor følelse av TAKKNEMLIGHET, jeg er. æ for heim me en så stor takknemlighet æ aldri før har kjent, en ny giv, me ny energi, en ny start. me alle di flotte menneskan æ møtte, som bar på sitt. vi e ikkje aleina, å d e mange som slit me d samme. æ lærte fort, koffør ska vi sei vi har d bra når vi faktisk ikkje har d? lærte den der : speak your truth. kor viktig den e. koffør skal man jømme sæ å d flotte menneske vi e? koffør skal vi ikkje vise verden oss sjøl? før vi e god nok akkurat som vi e,me hver vårres bagasje.  d å tørre å stå i egen kraft å ikkje la nån ta den fra oss. Ette den hælga snudde æ mæ ikkje tbake, anna enn å tilgi å forløse å være takknemlig å være mer tilstede i mæ sjøl. så angsten å depresjon hadde fått ei anna meining, d ble meir læring om sæ sjøl å løsninge. angsten e ikkje like sterk, den e ennu under jobbing. men d kommer sæ å den går fræmover. å d e så skikkeli digg. d å slæppe å bruke maske… men å vise kæm man e 100%. så før mæ va d ei VOLDSOM stor endring, å en start før videre selvutvikling, d e faktisk nokka me d tøffaste æ har jort, å møte mæ sjøl. d å ta sine egne valg, å si si ega mening å STÅ i d. førr d e d som e vekti, at du tar dine EGNE valg. å følg ditt ega hjerte! ❤ å stå i di ega KRAFT ❤

May-Liss ❤IMG_4789

hadde løst å dele ei lita historia om pappa å mæ. Kjenne han egentlig ikke, han har drokke mestepartn av mitt liv å d e sånnæ huske han, full eller han me øl flaska.. å æ har gått me et stort tomrom i mæ, å alltid ønska en pappa som va tilstede, men desverre fikk æ ikke d. eneste gangen æ hadde kontakt me han va da æ henta han på fæst  å låste han inne å sku få han ædru,men d funka ikke så bra. Pappa har jort mye ondt mot mæ, men æ har valgt å tilgi å gi slipp. men tomromme har æ levd me å ikke følt mæ hel, å vært på leit på mange områda.. å bært en stor skyldfølelse på at d va mæ d va nokka galt me…sånn e d vel å ska forstå meninga me alt, pappa hadde nok sine grunna. han brukte å love før så å skuffe, å tok lang tid å forstå å godta.. men tia gikk så ga æ slipp.. men e dag i juli, rengte tlf min, d va pappa, han lurte på om å få komme på besøk… d første som slo mæ, ikke ha forventninge, ikke gled dæ, du bi bære skuffa. men æ va spent, spent på kordan d hær sku bli. fikk dato å klokkeslett på når han sku lande… dagen kom, å æ vet ikke kor mange følelsa å tanka som sverra, æ va nervøs,æ kjent han jo ikkje. så der kom han utav flye, æ ga han en klæm å tenkte i mæ sjøl.. æ e faktisk imponert men samtidi sjokka. men merka fort at pappa ikkje heilt va sæ sjøl, d va nokka som skurra.. han va på en måte litt rar, men 14 daga va han, vi fikk prata å æ tilga han der å da, d å skal akseptere at noen har vært så stygg mot en, va vanskeli, æ følte bare at æ orka ikke gå å bære på detta sinne, denna bitterheta å dissa 1000 spørsmålan. men så dro han nu å vi  hadde litt kontakt på tlf, så kom jula i 2014, da rengte han å ville feire jul me oss, æ tenkte nu e d verkeli rabla førr han eller e han bynt å drikke ijæn? men han å brorn min kjære onkel Truls kom å feira jul me oss 2014. 22.desember landa dem, å æ va så gla å tenkte d her bli ei awesome jul, men d ble d desverre ikkje, onkel gikk bort på julaften, d e nokka æ vil skrive i ett eget innlegg. men d va i jula æ så at d va nåkka me pappa, han gikk me en pilleboks, å syns han jaggu tok mange pilla, æ måtte spørre, ka d e slags medisina å om æ kunne få se på boksen, d viste sæ å være levaxin som han kun sku ta en utav hver dag,å små teng som jor at d bynte å renge ei bjella. æ har jobba me demente, å syns han va farli lik… men dagen kom å vi måtte reise opp til berlevåg pga begravelsen, så fikk æ se pappa i sitt ega heim.. men så fort at d her e ikkje bra, æ fikk snakka me helsesntre å fikk fiksa han hjemmehjelp å d æ klarte på den korte stunda, æ kom heim, å pappa ble bare mer å mer å fortare å fortare dårli, han fikk komme å bo på helsesentre. å diagnose fikk han…. demenes. æ veste d, æ va brenn sekker på at d va alkohol demens. å æ ble så trist, før vi hadde endeli fått bli kjent å fått et pappa/datter forhold. men d va sykdommen som jor d. men d e å se sin ega pappa sånn e ikkje en god følelse, d e trist d e sårt, men d e livet. vi alle har ting vi må leve me, akseptere å tilgi å gi slipp. men detta me å tilgi lærte æ mæ vældi fort at e vekti.. d jør mye me en. å livet videre. men æ unne ingen å leve uten en pappa.

pappa e i dag veldi borte, å mye av talen e borte, har vært å besøkt han, å d at han passe på mæ når æ e i nærheta, ør nokka me mæ. sjøl om han ikke sir så mye så fortell øyan hannes d, å at han hold mi hand. å d e så utruli sårt, men samtidi godt på en rar måte.

å æ e så gla før at vi fikk snakka ut før han ble så sjuk, d lot en brikke falle litt mer t ro, å en del å fordøye. men bedre d skjedde en at d ikkje sjedde.

å d e æ så Takknemlig for, for sell kor mye som har skjedd så e æ Takknemlig for denna muligheta, å alltid huske at alt som har skjedd har forma mæ t den æ e i dag.

å æ e gla i pappaen min ❤

May-Liss ❤

træning før mæ e en fin måte å få ut energi, å låse ute tanka å følelsa.. d e bra før psyken å d e bra før helsa, å d e godt å se ka en kropp e i stand t å utrette. d å bære være tilstede i d du jør, i øyeblikket. å få en veltrent kropp e jo en bonus 😉 men du invistere i tid t dæ sjøl å før helsa å faktisk d å ta vare på sæ sjøl. men av å tel så kan den negative deln komme inn å snakke dæ ned, at du ikkje har ork, du har ikkje løst, å den bruke ta mæ, men æ lærte fort at d e bare å planlegg å forplikt dæ tel den plan, vipps så finn du en rutine i det. e alltid dørstokk mila som e værst.. hvertfall før min del. kan å være lurt å skrive en lapp tel dæ sjøl koffør du skal trene å kordan du føle dæ etter treninga.. d e jo en liten boost t dæ sjøl å d å finne løst, før løsta e inni oss alle 🙂

May-Liss ❤20615280_10155293734061084_1089450597_o

 

 

Æ har vokst opp me ei mamma, ei storesøster og en lillebror å min kjære onkel Truls

Pappa va ikke telstede da han va mer opptatt av alkohol, å d va hannes liv , og da han nu va med oss va han full. De gangan vi fikk gave så satt vi og veste at d ville bli henta tbake da han va blakk å trengte penga t alkohol. eneste minne æ egentlig har va at han kom hjæm sørpe drita å mamma slo han me et frossen kjøttstøkke. barndommen har satt sine dype spor, og i voksen alder  har gitt oss mange sår og spørsmål. vi som barn går jo gjerne å bær på skyldfølelse nåkka som ikkje e godt og ikke rettferdig. huske åsså at mamma måtte jobbe å da satt pappa å passa på oss å drakk ilage gjengen sin. Søster kom hjem i matfri å måtte være hjæmme fra skolen førr å ivareta oss. Huske juletidene best, da d va dem som va tøffest, at vi alle venna møttes ettepå å sku fortelle ka vi hadde fått i julegave, d som va tøngst før mæ , va å høre va ka dem hadde fått ifra pappaen demmes.Der satt æ å ønska  at min pappa va tilstede. Det va mitt største ønske , å ha pappa edru på en julaften.. Hadde et tomrom i mæ, va på leit etter nokka æ ikke veste ka va, me så mange følelsa å tanka. æ va nok ei jenta litt utenom d vanlige, æ hadde venn min, han Bob Kåre, bamsen min. Han delte æ alt me. Mamma måtte jo jobbe før å ha råd til å få endan t å møtes, så ho kunne ikke være tilstede bestandig, og d igjæn va tongt, men æ hadde onkel Truls han va der på d mæste. men huske alle festan som pågikk heime… hver helg, der æ og bror trudde d va normalt, vi fikk jo penga å fikk gå på gatekjøkkene nokka som va stor stas da, men i ettertid da man skjønte ka d her va fikk man bare ennu et sår, å måtte bli stor ganske fort, vi fikk et ansvar som et barn ikke skal ha.  Åran gikk å etterhvert, så bynte et sinne i mæ å vokse, før masse følelsa å ta hånd om min hverdag, veste ikke kæm æ sjøl va… å hjalp ikke at folk snakka, å gjorde sæ opp tanka å lot d gå utover oss barn d di voksne gjorde, de stengte oss onga ute førr det foreldran vårres gjorde og sa, alle veste men ingen jor nokka. men vi fløtta nu t vadsø t en kjæreste av mamma, der va jo flott, fikk  bli kjent me mange nye menneska å ingen veste om mæ og om vårres familie, men  det gikk kjapt t æ havna i problema, uvenna hit å dit, før man va ikke ærli man jømte sæ  sjøl bak masse maske å prøvde å skjerme sæ sjøl å sannheta. æ va på en fæst å drakk 96 å ble ganske dårlig, ei kald november natt, å kjente at æ ville heim, å fikk nån venna t å sku kjør mæ heim, men di valgte å kjøre feil vei å æ skjønte ka som va i ferd me å skje, æ bynte å puste raskere å ble mer å mer redd, kom på nokka som het mørkekjørings ban, å der hørte æ alle døren låste sæ, den ene holdt å den andre bare tok sæ t rette, æ skreik æ sparka å hylte men t ingen nøtte… alt bare raste sammen. æ for heim å satt mæ i dusjen, mamma va på åsgård me kjæresten, æ låste alt av døre å la alt av klær i en pose, å bare skreik. fikk ikke sove, å dagen ettepå kom han å knuste døra å sa: hvis du sir d her t nån så blir æ å drepe dæ. æ datt helt i kjellarn… å låste mæ inne og ting ble bare verre å verre… å skyldfølelsen ble bare større.. æ bynte å forandre æ, å ble ei bitch, mot alle å en, bynte å kutte mæ å slutta å spise.. klarte ikke være der så ble fløtta t tanta mi i lakselv, det gikk jo bra ei lita stund, tel æ bynte å drikke å droppa ut av skoln, etter ei kort tid for æ tbake t berlevåg me mamma. klarte nu 10ende men drakk ofte. tok et friår å bynte å jobbe litt men alkoholn bynte å ta min hverdag, å gikk opp t helsesentre å la mæ inn å ba om å få komme mæ bort, tenkte på familien å spesielt bror,han trengte å bli tatt hånd om å slæppe å ligge å tenke på at søstra sku ta live av sæ, æ va inn å ut av psykriatrien men d hjalp ikke så mye… telslutt havna æ i en fosterfamilie, d va redninga mi… plutseli ha noen der som va tstedesom lytta satte grense å va sammen med dæ, å d va d beste åre førr mæ. helt t æ fløtta før mæ sjøl å brøyt tillit gang på gang,fordi æ sku heve mæ før venna å skjule den nakne sannhet. å da bodde mamma på Andenes å æ hadde vært der på helgebesøk, å faktisk klart å bli gravid. d fikk æ vite dagen før 18årsdagen min…

May-Liss ❤

IMG_0085

Æ e ei 2 barns mamma som bor på andenes , me ongan å kjæresten. æ jobbe ikke før tia, men har nu noen prosjekta. æ e å diagnosert ADHD men æ trur ikke d eksistere, før mæ e d bare d å være høysensitiv å ha masse energi å sku aller helst ha jort ting igår. ganske fantastisk men slitsomt i lengda, men da e d bare å finne en balanse. æ like å ha forskjellige ting på dagsplan å gjerne 100 prosjekt, elske barn, å har ofte ett par ekstra her heime, for barn gir mæ glede å ennu fler nye idea.. akkurat nu så har æ en tantegutt som bor hos mæ før ei stund, d e vel d man har familie før. støtte, løfte hverandre opp å bare d å være tilstede. d å slappe av før mæ e å være å gå på fjellet å bare være i ett me naturn. d gir mæ masse ro, energi å tilstedeværelse i mæ sjøl. æ har åsså et tree i buksnesfjorn som æ alltid stoppe å klæmme, mange syns jo d e meningsløst men før mæ e d betydningsfullt, d gir mæ så mye mer en æ kan forklare. æ e å spirituell av mæ å elske å forske rundt d, å d å bli kjent me sæ sjøl å si ega kraft.. d har ikke vært en lett vei, men vældi lærerik. grunn t at æ har oppretta denna bloggen e førdi æ vil dele mi historia me dokker andre, sånn at kanskje du som les finn hjælp i d. for som vi alle vet så e ikke live en dans på rosa, før alle rose har torne.. som menneska vi e alle forskjelli å har alle vær vårres bagasje. så det blir å handle om alt fra det tunge i livet til det gode, veien fra kjellern å opp.

klem May-Liss ❤